Folka

To sider - samme sak

Naturvernerne

Laksefiskerne

Media

Anleggsarbeiderne

Politi

Lokalpolitikerne

Demonstrantene

Domstolene

NVE

Forskerne

Rikspolitikerne

Folkeaksjonen

Det samiske samfunnet

Større enn oss

Disse ordene må gjelde for mange av de tusentalls personene som engasjerte seg i kampen mot utbyggingen. De hadde et brennende engasjementet.

Støtteerklæringene var mange. Svært mange. Om det var brev fra 15-årige jenter som ønsket seg autografen til aksjonsleder Alfred Nilsen, 12 år gamle Tanja som var med foreldrene på bryllupsreise på Finnmarksvidda med innlagt stopp i Detsikaleiren - eller guttene som sendte inn dikt fra bakerst i klasserommet. Nyhetssendingene nådde også barna, som lot seg fascinere av både drama og samenes kultur som de tok meg seg inn i leken.

Det var sykepleiere, arkitekter, kor – personer og grupperinger som ikke var direkte berørt. Og det var samekvinnene, reineierne, lakseforkjemperne – med direkte interesse i utbyggingen. Motstanderne var fra sør, øst og vest i Norge, de kom fra Sverige, Finland og Tyskland.

Men de aller fleste var lokale. Det var deres canyon og deres elv – en elv som skulle leve!

Kanskje finnes det like mange grunner til å protestere som det fantes motstandere? Altaelva vokste til å blir større enn seg selv. Og i den kampen var alle bidrag viktige. Fra støttende ord, ski og utstyr til politiske taler og endatil det sterkeste våpen – sultestreik. Så er det kanskje slik at «fred er ei det beste» i kampen for det som er større enn oss selv.

Personer

Vinteren 1976 sto mye på spill. Nå var det de lokale politikernes mulighet til å påvirke Stortinget i kampen om Alta.

Menn og kvinner som fikk reaksjoner fra lokalsamfunnet; på gaten, i avisene, i kommunestyrer og fylkesting. De skulle målbære de ulike synspunktene. Lett kan det ikke ha vært, enten om du var for eller mot.

Tross at valgåret 1975 var internasjonalt kvinneår, var politikken en sterk og tung mannsbastion. Slik var det nasjonalt og slik var det lokalt. Av de 30 personene i Alta kommunestyre som stemte over om utbygging skulle gjennomføres, var bare syv kvinner. I selve Fylkestinget var kvinneandelen bare 17 %.

Arbeiderpartiet var fremdeles det største partiet og Finnmark var en av deres bastioner. Men det begynte å knake i fortøyningene. Forkjemperne for utbygging møtte motstand fra mange hold, også i egne rekker.

Med nyvalgt ordfører Mathis Mathisen Sara fra Flyttsamelisten i spissen, fikk utbyggingsmotstanderne flertall i Kautokeino. Taperne (5 av 17) var Arbeiderpartiet. I Alta var det mye uro etter valget, men AP-ordfører Harald Mjøen fikk fornyet tillit. Kommunens eget utvalg, som hadde vurdert utbyggingsplanene, endte opp med et tydelig flertall mot, 6 av 7. Da kommunestyrerepresentantene skulle avgjøre saken, var utfallet også et tydelig nei til utbygging. To tredjedeler var mot.

Hvordan stilte det seg så i Fylkestinget? Det var 35 representanter med en fordeling på Arbeidepartiet (18), borgerlig koalisjon (19) og det helt nystartede partiet SV (8). Disse representerte hele fylket. Et fylke som trengte kraft. Eller gjorde det det? Meningene var delte i Finnmark som de var i Oslo. Fulgte standpunktene de tradisjonelle politiske skillelinjene? Ble partipisken brukt i AP der alle stemte for? Høyre hadde en utbryter fra Alta som stemte mot, mens Kristelig folkepartis utbryter stemte for.

Dette endelige resultatet 1. april 1976 var: “Altavassdraget skal utbygges”. Slett ingen aprilspøk for de politiske motstanderne, men det skulle bli omkamper.

En glad laksefisker

Lokale, langveisfarende, unge, gamle, arbeidere, direktører og til og med hos kongen river fiskefeberen når laksesesongen nærmer seg. Hygge, spenning, glede, tålmodighet, bittert tap, sorg, elvesus og seiersrus. Følelsene og opplevelsene er sterke hos en laksefisker.

Livet skal nytes – det skal fiskes! Hadde ikke fisken vært fredet på dagtid mellom 12 og 18 i Altaelva, hadde ikke fiskeren fått seg noe søvn. Vel, det går litt tid med til kaffekoking og hygge langs elvebredden også, det sosiale er viktig. Det er flere enn bare fiskeren som har glede av fisket, det kan være en familiebegivenhet.  Fiskeinteressen står høyt i Alta hvor hele familien og skuelystne drar ned til den brusende elva i håp om å kunne bevitne kreftene til en storvokst laks.

Men hvem er nå den sindige fiskeren som står i elva til knes og veiver med fiskestanga. Og hva slags følelser ble satt i kok når elva og laksefisket var truet av kraftverksutbygging og uvissheten rådde?

Makt og ansvar

De står i stormen, de er synlige óg usynlige – og de har makt og ansvar. Makt til, og ansvar for å ta beslutninger på samfunnets vegne – beslutninger som i mindre, men ofte betydelige konsekvenser for deg og meg.

I maktens høyborg, Stortinget og regjeringen, er det de som hersker i et komplisert system av prosesser og beslutninger. Til tider kan det kanskje oppfattes som et spill – i dette tilfellet et spill om Alta.

Etterkrigstidens mektigste parti, Arbeiderpartiet, sitter fremdeles med makten på 1970-tallet. Bjartmar Gjerde, som ivrer for utbygging av vannkraft og ser behovene for mer energi, er på toppen i Olje- og energidepartementet. Thorvald Stoltenberg er forsvarsministeren som sier et knallhardt nei til å sette inn militære mot demonstrantene i Alta.

Statsminister Odvar Nordli er den som til syvende og sist må ta beslutningene. Det er ikke lett. Midt i kampens hete må han fratre som regjeringens leder på grunn av sykdom. Under samenes sultestreik i februar 1981, overtar Gro Harlem Brundtland som Norges nye statsminister. Som første kvinne i denne posisjonen, er hun den som får det endelige mandatet for å sette Stortingets tredje vedtak om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget ut i livet. Spillet er nesten over.

Da Arbeiderpartiet taper valget samme høst, overtar Kåre Willoch og Høyre. Og i Alta brenner demonstrasjonsviljen ut. Det er ingen vei tilbake, Stortingets beslutning skal gjennomføres – kraftverket skal bygges.

Personer

All makt i dette hus?

En stor og sterk statlig etat med eget monumentalbygg, sjåførkorps og ikke minst et viktig samfunnsoppdrag. I Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen styrte menn i dress. Ingeniørene bygget landet. Oppdraget var å gi strøm til deg og meg, til industrien og til samferdsel. Ingeniørene var sett på som Norges «gullgutter» i de første tiårene etter 2. verdenskrig. Dette var før miljø, økologi og olje gikk inn i vårt daglige ordforråd.

NVE hadde makt og mange roller. NVE kartla behovet for energi, søkte om tillatelser til kraftutbygging og ga tillatelser. De sto også for selve utbyggingene.

De kritiske røstene var få, inntil flere og flere hevet stemmen fra slutten av 1960-tallet. Det ble da satt spørsmåltegn ved behovet for enkelte utbygginger, ved hvordan utbyggingen ble utført og NVEs mange roller.

Ulike politiske signaler om hvordan fremtidens kraftpolitikk burde utformes og en økende interesse fra mediene, påvirket også organisasjonen. I NVE kom nye profesjoner til og noen «grønne hoder» fikk innpass. De utfordret med engasjement for miljø- og naturvern.

Personer

Mobilisering på høyt nivå

20 000 av den norske befolkningen gjorde et aktivt valg og ble medlemmer av Folkeaksjonen mot Alta-Kautokeinovassdraget - de ble "Elvereddere". "Elvereddere" ble rekruttert fra hele den politiske skalaen og fra hele landet. Dette var ingen begrenset sekt, men en folkebevegelse.

Stor idealisme, mye fagkunnskap, strategiske evner og profesjonalitet preget Folkeaksjonen. Organisasjonen hadde kort levetid (1978-82), men stor mobiliseringsevne. Grunnlaget var lagt med Alta-utvalget for bevaring av Alta-Kautokeino-vassdraget fra 1973, men arbeidet skjøt for alvor fart fra 1978.

Ledergruppa hadde organisatorisk teft og ikke minst evne til å nå ut med sitt entydige budskap “La elva leve” via folkemøter og mediene. Den store sommerleiren i Detsika i 1979 med imponerende 6 500 deltakere fra 20 land og de iskalde januardemonstrasjonene ved Stilla i 1981 var de synligste aksjonsformene.

Men i kampen mot "overmakten" ble det jobbet på mange fronter. Utallige dokumenter ble produsert og en var ikke redd for å utfordre byråkratiet og politikerne med både fakta og følelser. Både faglige utredninger og kampsanger hadde sin misjon i en kamp som skulle føres etter ikke-vold-prinsippet anført av sterke ledere.

Men sivil ulydighet ble tatt i bruk og lederne Alfred Nilsen, Tore Bongo, Svein Suhr og Per Flatberg ble alle stevnet for retten etter oppviglerparagrafen og dømt til høye bøter og betinget fengselsstraff i 1983.

Personer

«Aldri mer Alta» «La elva leve!»


Naturvernere: Mosegrodde naturnisser eller realister med et varmt hjerte for naturen? Meningene var sterke og frontene steile på 1970-tallet. «Uniformen» med rød fjellanorakk og viltvoksende ansiktshår gjorde at naturvernerne skilte seg ut, det var på denne tiden enda slik at ansvarlige borgere gikk i hatt og dress eller tekkelig drakt. Men motsetningene gikk dypere enn utseendet.

Norges Naturvernforbund var den dominerende organisasjonen for naturvernere på 1970-tallet, og forbundet engasjerte seg tidlig i Altasaken. Med erfaringer fra Mardølasaken 10 år før var Naturvernforbundet opptatt av god organisering og kommunikasjon, og allerede i 1973 ble «Altautvalget for bevaring av Alta-Kautokeinovassdraget» stiftet.

Man kan si at vern av naturen har vært en nødvendighet i en naturhusholdning, og at urfolk tradisjonelt har etterlatt et langt mindre fotavtrykk i naturen lokalt og globalt. Samtidig er naturvernet som massebevegelse jo i stor grad et moderne byfenomen. Å sette menneskets behov før naturens har alltid vært slik mennesket har handlet, mens moderne naturvern tydelig er basert på tanker om naturens egenverdi.

Slik ble vi delt i to leire, der den ene gruppen ikke kunne forstå den andres standpunkt:

«Mener du virkelig at vi skal bygge ut de siste elvene vi har?»
«Norges velferd er helt avhengig av vannkraftutbygging. Vil du fryse?»

Personer

"Jeg føler meg som en medarbeider i et menighetsblad!"

Altasaken vekket stor interesse også utenfor Norges grenser. På spørsmål om hvordan det var å ha kolleger fra det tyske billedmagasinet Stern på jobb i hjemtraktene svarte journalist Vidar Nordli-Mathisen fra Altaposten at han følte seg som en " medarbeider i et menighetsblad".  Journalister fra Danmark, Finland og Sverige var godt representert i snøkaoset på Finnmarksvidda, men også mediehus fra sørligere deler av Europa hadde tatt turen mot nord. Mens noen utenlandske medier kom på bakgrunn av urfolk-problematikken og samenes rettigheter, fokuserte andre på de naturinngrepene utbyggingen ville medføre. Uansett innfallsvinkelen: Journalistene var alle kommet med det mål for øye å fange dramatikken som nå utspant seg helt i utkanten av verden.

Rommene på Alta hotell ble omgjort til små redaksjoner der nyheter fortløpende ble produsert for aviser, radio og fjernsyn. Badene ble fungerte som mørkerom der de fremkalte bilder.

Flere norske mediehus tok selv et klart standpunkt i saken. Altaposten, Bergens Tidende og Klassekampen var tydelig mot utbygging, mens Finnmark Dagblad og Aftenposten var blant dem som støttet regjeringens planer. Dette var en tid da partipressen var gjeldende og man langt på vei kunne dele motstandere og tilhengere ut i fra den politiske skalaen.

 

Lovens lange arm

Lov og orden samt borgernes sikkerhet, er politiets oppgave. Lovlig fattede vedtak skal kunne settes ut i livet uten større problemer. Skulle det likevel dukke opp vanskeligheter, ja så settes lovens voktere inn.

Norge er inndelt i ulike politidistrikt med egen politimester, og i hvert politidistrikt finnes det flere lensmannskontor. På den måten sørger man for et godt og spredt politikorps - fra Kirkenes i nord til Lindesnes i sør. Øverst i systemet har vi Politidirektoratet som er underlagt Justisdepartementet og justisministeren.

På 1970-tallet hadde Norge 54 politidistrikt og i det nordligste av disse, Vest-Finnmark, var unge Einar Henriksen politimester. Der jobbet han fra da de første utbyggingsplanene om Altavassdraget ble lagt frem på slutten av 1960-tallet til kraftverket sto ferdig.

Da de største aksjonene fant sted i 1981, besto det samlede politikorpset i Norge av i overkant 7 600 polititjenestemenn. 605 av disse, politibetjenter fra de største politikamrene i landet, ble beordret til Alta for å bistå politiet i Vest-Finnmark i det som skulle bli etterkrigstidens største politiaksjon. Anleggsveien til kraftverket skulle ryddes for demonstranter én gang for alle.

Henriksen har i senere intervjuer sagt at han selv alltid har vært en naturens mann, men at han som politimester naturligvis måtte handle ut fra vedtatte beslutninger fattet i Stortinget.

Personer

Domstoler skal være nøytrale. Satt opp mot det enorme engasjementet og de store motsetningene i Alta-saken, ble oppgaven desto viktigere. Domstolene skal kun vurdere jussen, følelsene skal settes til side.

Rettsapparatet er også en viktig del av den demokratiske rettsstaten. Som den tredje statsmakt skal domstolene være uavhengig av regjering og Storting og dømme nøytralt.

Alta-konflikten gikk gjennom mange rettsinstanser før det endelige vedtaket i Høyesterett. Først ut var Alta herredsrett (dagens tingrett) i juni 1979, da Norges Naturvernforbund stevnet Staten. Siden ble det flere rettssaker mot demonstranter og mot Staten, før det kulminerte i Høyesteretts dom i februar 1982: Utbyggingen er lovlig.

Anleggsarbeidet kunne fortsette, og kraftverket sto ferdig i 1987.

Dommen i Høyesterett ble respektert av alle parter, selv om den var tung å svelge for motstanderne. Naturvernforbundets daværende leder sa at «det var som om NVE hadde dømt.»

I skvis mellom fag og oppdrag

Forskernes (zoologene og botanikerne) oppdrag er å nøkternt kartlegge hva som finnes av biologiske forekomster. De gjør en jobb som er svært viktig for at  beslutningstakerne og utrederne - politikerne og NVE - skal kunne vurdere konsekvensene en potensiell utbygging vil ha på naturområdene før de tar en avgjørelse.

Det tar tid å kartlegge et område. Vær og årsvariasjoner gjør det ofte vanskelig å gjennomføre en grundig nok jobb for å kunne si hvilke arter som finnes i et område. Under planleggingen av Alta-utbyggingen hadde forskerne knapt med tid til å foreta de nødvendige undersøkelsene. Noen ganger ble ikke undersøkelsene en gang gjort før etter utbyggingsvedtaket allerede var fattet. Andre ganger ble forskerne byttet ut med andre forskere. Hadde egentlig forskernes funn noen påvirkningskraft i det hele tatt? Var resultatet gitt på forhånd?

Var Altasaken "helt Texas"? Hvordan var det å være en av forskerne i Altasaken?

Personer

Samisk jord - motstand

22. mars 1980 er kvelden for et samisk gjennomslag. Anledningen er Grand Prix og “alle” synger med på vinnersangen “Sámiid Ædnan” (Samisk jord). Altakampen var på sitt heteste, 10 år etter den den første lokale aksjonen i Masi. “Joik har større kraft enn krutt” sang Sverre Kjelsberg sammen med Mattis Hætta.

En av NVEs alternative planer for utbygging inneholdt oppdemming av den lille samiske bygda Masi. Dette var med på å vekke et sterkt engasjement og en stadig økende motstand mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Masi ble et symbol for mange motstandere på hvordan politikerer og byråkrati kunne opptre. Man foreslår ikke ustraffet å sette et samfunn og en kirke under vann.

I løpet av 70-tallet hevet flere stemmen. Med kunstnere, reineiere og samekvinner som de mest synlige forkjemperne. En samisk rettighetskamp ble nært vevet inn i kampen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget. Allianser ble bygget. Tore Bongo ble leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget og Samisk aksjonsgruppe ble dannet anført av Mikkel Eira.

Kunst, joik, dialog og fredelige demonstrasjoner var viktige virkemidler. Noen av dem var også blant de mest synlige uttrykkene for motstanden. Mer dramatisk ble det da sultesteiker ble innledet foran Stortinget, ikke bare én, men to ganger.

Samekvinnenes inntog på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor januar 1981 utfordret makten enda tydeligere og gjorde sterkt inntrykk. Spregningen av en anleggsbro året etter satte et punktum for de synlige aksjonsformene i Altakampen.  

Personer

Selve byggingen av kraftanlegget dro seg ut over flere år, fra den spede begynnelsen i 1979 til anlegget stod ferdig i 1987. Etter år med uro og konflikter, så var det mange som kviet seg for å søke jobb i Alta, men da alt kom til alt, så var det også enkelte kraftverksmotstandere som ble ansatt.

Anleggsarbeiderne, som skulle bygge anleggsvei, kraftstasjon og dam, møtte en voldsom motstand fra demonstranter og medier. Det var tøffe forhold for både anleggsledere, ingeniører, håndverkere, ansatte i NVE  og arbeidere fra store deler av den norske entreprenørstanden. Mange av dem uttrykte forundring over at demonstrantene ikke forstod at arbeidet ble utført etter pålegg fra de folkevalgte på Stortinget.

Arbeidet med anleggsveien inn til Sautso, der dammen og kraftverket skulle bygges, ble startet og stoppet flere ganger på grunn av demonstrasjoner.

Men da arbeidet først kom i gang og kraftverket etter hvert ble ferdig, var det det også stolthet å spore blant dem som hadde stått for jobben både hos ingeniørene og arbeiderne. Det var tross alt en stort og avansert stykke arbeid som var gjennomført.

 

 

Personer

Norunn Grande Foto: Privat. Udatert.

Norunn Grande

Dengang 21-årig aktiv demonstrant, nå statsviter og fredsarbeider ved Nansen Fredssenter på Lillehammer. Aktiv i lokallag av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i Ås og Oslo, ansatt ved Folkeaksjonens kontor i Alta vinteren 1982. Arrestert av politiet 11 ganger, dømt etter den såkalte “tvangsparagrafen” i straffeloven. Norunn Grande medvirker i dokumentarfilmen ”Vendepunktet – miljøkampen som ble en urfolkssak” (NRK 2011).

Norunn Grande forteller sin historie fra Alta-kampen i e-postkorrespondanse med redaksjonen for Altaprosjektet, vinter 2018.

- Hva motiverte deg til å demonstrere?

Jeg var opprørt over hvordan lokalbefolkningen og samene ble overkjørt av sentrale myndigheter.

«For meg var dette et spørsmål om demokratiske rettigheter for de som må leve med konsekvensene.»
2018

Å bygge en stor dam i sårbar natur midt i det samiske kjerneområde så jeg som en provokasjon mot alle de som var imot utbygging.

I mai 1979 var jeg med på et stort folkemøte om Altasaken i Chateau Neuf i Oslo. Tore Bongos appell talte direkte til meg. Han snakket om hva Altaelva betyr for de som bor der, for reindrifta, laksefisket og friluftslivet. At kommunestyrene og de samiske organisasjonene var sterkt imot utbygging brydde ikke Stortinget seg om. Utbyggingsmotstanderne hadde prøvd alt. Sivil ulydighet var neste skritt og de trengte hjelp. Før møtet var jeg skeptisk til at jeg som søring skulle reise til Finnmark for å demonstrere. Men jeg ble overbevist og var fast bestemt på å reise etter å ha fått en direkte invitasjon. Sommerferien ble utsatt og jeg haika til Alta i begynnelsen av september 1979. De neste årene reiste jeg flere ganger til Alta for å demonstrere og engasjerte meg også lokalt på Ås og i Osloavdelingen av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta–Kautokeinovassdraget.

- Hva har det betydd for deg i ettertid?

Jeg fikk venner for livet, lærte mye om miljøvern og samiske rettigheter, om politikk og påvirkning, om folkelig engasjement og sivil motstand. Den beste læretida en kan tenke seg for en som ville lære mer om hvordan samfunn og stat fungerer. Og jeg fikk stor respekt for de som engasjerte seg lokalt, helt vanlige samfunnsborgere, som viste sivilt mot. Familier satte seg i stor gjeld og sto opp for det de trodde på. Det gjorde inntrykk, og jeg fikk tro på at folk tar ansvar når det er viktige verdier som står på spill.

Så lærte jeg mye om meg selv, min egen sårbarhet og styrke. Hvor sterk, utholdende og uredd jeg kan være når jeg kjemper for noe viktig som vi står sammen om. Da vi innså at slaget var tap,t kom en tung tid. Jeg følte avmakt, ble deprimert og mistet troen på politikere og hele systemet.

 

«Det var som om alt var et spill og at utbygginga ble gjennomført som en maktdemonstrasjon kun fordi det hadde gått prestisje i saken.»

Elva ble bygd ut, men kampen vi førte bidro til større bevissthet om samiske rettigheter og vassdragsvern. Sametinget kom på plass og mange elver har blitt reddet etterpå. Altautbygginga ble også redusert i omfang som følge av demonstrasjonene. I ettertid er jeg takknemlig for at jeg fikk være med på den største sivil ulydighetsaksjonen i norsk historie. Selv om vi tapte kampen om elva, har vi vunnet mye. Som fredsarbeider har jeg en viktig erfaring. Jeg har opplevd den mobiliserende kraften sivil ulydighet har og sett hvordan sivil motstand kan bidra til folkeopplysning og til å styrke demokratiet når mange engasjerer seg.

- Hvordan opplevde du å være der?

Da jeg kom til Stilla i 1979 kjente jeg ingen, men ble med en gang inkludert i et fellesskap. Vi bodde i lavvo, kokte mat på bålet og organiserte vakter på anleggsveien. Ingen anleggsmaskin skulle passere 0-punktet. Vi var dedikerte med stor tro på at vi kjempet for noe viktig. Det var fantastisk og jeg elsket å bo på vidda i lavvo og ha samtaler rundt leirbålet. Jeg var ung, i begynnelsen av 20-åra, og var del av et fellesskap av voksne og unge som kjempet for samme sak og ville hverandre vel. Det var stort. Vi skapte historie og visste at det var det vi gjorde. Mye annet i livet ble underordnet og jeg kunne nok virke litt ekstrem på andre, men jeg fikk mye støtte fra familie og venner. I kollektivet i Oslo sydde de trekk til å ha utenpå soveposene for at vi skulle klare oss i vinterkulda. I Roma malte mor bilde av Altaelva til meg, som en oppmuntring. Men jeg opplevde også motstand, ble hengt ut i lokalavisa for å drive politisk indoktrinering i skolen og en slektning mente jeg gjorde skam på familien.

«Jeg trivdes godt i lenkegjengen. Å gjøre sivil motstand føltes riktig og var en fysisk måte å påvirke på. Vi holdt ikkevolds-prinsipper høyt og hadde gode ledere som vi var lojale mot.»

Det var til tider fysisk krevende med aksjoner vinterstid på Finnmarksvidda. D-dagen i Stilla 14. januar 1981 var mest dramatisk. I ti dager bodde vi i leiren og jobbet hardt for å livberge oss i sterk kulde. Da D-dagen kom satt jeg i det tredje lenketeltet med spesiallaget klave som skulle være umulig å klippe over. Politiet skar løs med skjærebrennere. Den skarpe lyden og lyset skar gjennom marg og bein. Det var smertefullt selv om jeg ikke ble fysisk skadet. Vi var de siste som ble fraktet ned og det føltes som om alt håp var ute. Senere gikk vi inn i anleggsområdet på ski om natta i forsvinningsdrakter, lenka oss til maskiner og ble fraktet ned av politiet, de såkalte nålestikkaksjonene. De pågikk helt til Folkeaksjonen besluttet å legge ned arbeidet i 1982. Da var jeg sliten og motløs.

«Nå er jeg stolt og glad for det unike fellesskapet vi hadde og for sporene vi har satt for alltid.»

 

Arve Elvebakk Foto: Konstanse Karlsen / UIT. Udatert.

Arve Elvebakk

I dag er Arve Elvebakk professor ved seksjon for naturvitenskap ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø. Han er utdannet botaniker ved Universitetet i Trondheim. Han og tre andre botanikere ble engasjert av Tromsø museum, som hadde fått i oppdrag av NVE og kartlegge floraen rundt de øvre delene av Alta-Kautokeinovassdraget – området som skulle neddemmes.

Redaksjonen for Alta-utstillingen gjorde vinteren 2018 et telefonintervju med Arve Elvebakk.

Blomster, frustrasjon og uerstattelig tap

Alta-Kautokeinovassdraget ble vedtatt utbygd uten at det ble gjort noen konsekvensundersøkelser innen botanikk. Først etter vedtaket ba NVE Tromsø Museum om å finne ut hva som ville gå tapt av interessant botanikk. Arve Elvebakk, nåværende professor i botanikk ved UiT – Norges arktiske universitet, Tromsø Museum – Universitetsmuseet, ble i 1982 engasjert for å lede disse undersøkelsene.

Hvordan ble du involvert i Altasaken?

Første gang jeg hørte om reguleringsplanene var på 70-tallet. Jeg var student i Trondheim og var med på store botaniske konsekvensundersøkelser i forbindelse med vannkraftutbygginga i Kobbelv i nordre Nordland. Der var det i stor grad uinteressante og fattige granittområder som skulle bli påvirket. Da jeg flyttet til Tromsø i 1979 var Altasaken allerede godt i gang – første stridsperioden hadde begynt. Jeg var vikar i en undervisningsstilling ved universitetet. To år seinere, i 1981 etter at vedtaket var gjort, fikk Tromsø museum oppdraget med å registrere hva som ville gå tapt ved utbygginga. Da vikariatet gikk ut, hadde jeg mulighet til å ta dette oppdraget og være med på undersøkelsene. Hvis jeg husker riktig, stod det faktisk i kontrakten at prosjektet ikke skulle brukes som et argument mot utbygginga.

Så det ble ikke gjort noen botaniske undersøkelser før utbyggingsvedtaket?

Nei. Det er et stort paradoks at utbyggingsområdet langs Alta-Kautokeinovassdraget som var vanskelig tilgjengelig og botanisk sett helt ukjent, ikke ble undersøkt i det hele tatt. Berggrunn, klima, og alle de åpne rasmarkene og flomsonene er perfekte habitat for sjeldne planter.

Det samme uttalte Trondheims-botanikeren Sigmund Sivertsen i første rettssaka om utbyggingsprosjektet. Dessverre hørte retten mer på personen fra Sivertsens nabokontor. Det var Olav Gjærevoll, en glimrende botaniker og professor, men også politiker, og med tyngde som verdens første miljøvernminister. Det var nok hans rolle som politiker med politiske prioriteringer som gjorde at han, på bakgrunn av en kort helikopterbefaring, uttalte at ‘Virdnejávri er omgitt av fattig bjørkeskog i likhet med store deler av Finnmarksvidda’.

Var utbyggingsområdet dominert av ‘fattig bjørkeskog’?

Første året med undersøkelser var uten meg. De andre botanikerene, Ola Skifte og Liv Mølster, så ei stor, hvit kalkrasmark allerede fra småflyet før det landa, og sa at ‘dit skal vi først’. Det var lokaliteten med masimjelt, en totalfredet plante, kjent fra to steder i hele verden, litt sør for Masi og den nyoppdagete fra Virdneguoika-kløfta.

«Å finne masimjelten for første gang var nok samme opplevelse for oss som når en laksefisker drar i land en førti-kilos laks!»
Arve Elvebakk i avisintervju

Hva skjedde med den berømte masimjelten?

En tredjedel av kalkskråninga ble demmet opp, og en god del planter ble borte. Jeg foreslo at det skulle settes opp et forstøtningsgjerde slik at ikke store deler av den gjenværende rasmarka skulle rase ut. Det ble gjort, og etter 10-15 år med stabilisering ble gjerdet fjernet. Masimjelt-populasjonenen eksisterer ennå og varierer en del fra år til år etter klimaforhold. Ett år ble også ganske mange planter spist opp av en bille-larve. Det er viktig at sjeldne arter har en minimums-populasjon for å tåle også uventede trusler.

Var det vanskelig å finne sjeldne arter?

Arve forteller om en spesiell episode han husker godt:
‘Norge rundt’ var der, primært for å gjøre opptak med arkeologene, og spontant ble det gjort to opptak også med oss. Det var først et intervju med meg, i bakgrunnen var den frådende elva gjennom kløfta der muren senere ble bygd. Jeg sa, som sant var, at prosjektet var en katastrofe. Sammen med NVE dro vi fire botanikerne deretter ned til damfoten. En tunell var bygd dit, men det var ikke gjort noe annet anleggsarbeid der enda. Opplegget var at NRK skulle filme oss første gang vi kom til et ukjent område. Moseeksperten fant en sjelden mose nesten med en gang - lapphøstmose.

Intervjuet ble aldri sendt. Kanskje det var et for alvorlig tema som ikke passet inn i gladsakene ‘Norge rundt’ hadde som profil. Men det kom et stillbilde på Kveldsnytt der det ble sagt at vi hadde funnet flere nye og sjeldne arter. Det var sjeldne arter overalt, men man må selvsagt ha kompetanse for å oppdage dem. Oppdemmingsområdet var kanskje det rikeste området i Norge botanisk sett.

«Lapphøstmose er en sterkt truet art. I Norge er bare fire lokaliteter kjent – minst en av de to kjente lokalitetene i Finnmark er berørt av Altautbyggingen, muligvis begge, og artens forekomst her er nå usikker.»
Artsdatabanken.no

Hvordan var det å være der?

Personlig var det en stor opplevelse! Bratte skråninger med steinblokker og rasmarker overalt, også langs innsjøen Virdnejávri. Der det nå er 50 m dypt gikk vi langs elva med svarte kulper med kjempeørret, men vi hadde ikke tid å bruke de medbrakte fiskestengene, for det var sjeldne arter å finne overalt.  

Er det noe du ville ha gjort annerledes?

Nord-norsk avdeling av Botanisk forening var den gang en veldig aktiv motstander mot utbygginga, og sendte ut pressemelding og skrev en lang artikkel om det som var kjent fra andre deler av vassdraget og potensialet i utbyggingsområdet. Det var mitt bidrag, jeg var dessverre ikke med på demonstrasjonene. Men jeg har lekt med tanken om at vi burde ha startet opp en undersøkelse på privat initiativ før vedtaket. Kanskje kunne vi ha kommet oss ned i kløfta et sted? Men det er så ulendt at det er uråd å gjøre undersøkelser videre uten å ha tilgang på båt. Men det var myndighetenes ansvar, og ikke vårt, å få undersøkt områder som var planlagt utbygd.

Kunne Alta-Kautokeinosaken ha endt på en annen måte?

Hvis myndighetenes eget regelverk med konsekvensundersøkelser hadde blitt fulgt den gangen, ville botanikken alene ha stoppet utbyggingsprosjektet. Helt klart. Også Gro Harlem Brundtland har senere uttalt at prosjektet var et feiltak. Denne frustrasjonen må vi dessverre leve med.

 

 

Politimester Einar Henriksen ved en pressekonferanse i Alta. Foto: ukjent / Alta Museum. Udatert.

Einar Henriksen

Einar Henriksen var politimester i Vestfinnmark politidistrikt gjennom hele Alta-saken.

Einar Henriksen vendte tilbake til hjembyen Hammerfest som nyutdannet jurist i 1968 til en jobb i Vestfinnmark politidistrikt. Et stort geografisk område på størrelse med halve Danmark og på den tiden med 40 000 innbyggere. I 1980, i en alder av 40 år, ble han som første hammerfesting politimester i Vest-Finnmark. Han kjente både området og lokalbefolkningen, og hadde med det gode forutsetninger til å lykkes i jobben.

Under Alta-aksjonene skjønte Henriksen tidlig at det ikke nyttet å løse situasjonen kun ved hjelp av egne midler. Et nasjonalt bidrag var nødvendig. Etter mange møter med planleggingsgruppen i Oslo kunne norgeshistoriens største politiaksjon settes i sving.

Politimester Henriksen hadde tett dialog og flere hemmelige møter med ledelsen av Folkeaksjonen under konflikten der de både diskuterte saken og gjennomføringen av aksjoner. Det var viktig for begge parter at man hele tiden holdt seg til en ikke-voldelig aksjonsform.

Einar Henriksen ble tildelt Politiets hederskors i 2009.

Politimester Einar Henriksen ved Nullpunktet NRK
Per J. Tømmeraas Foto: ukjent / Privat. Udatert.

Per Johan Tømmeraas

Per Johan Tømmeraas er utdannet zoolog. Per Johan Tømmeraas ble tidlig interessert i natur, og med en spesiell forkjærlighet for rovfugler. Han var en av forskerne som ble hyret til å gjøre undersøkelser før og etter utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Her kan du lese mer om hans opplevelser.

 

 

Redaksjonen for Alta-utstillingen gjorde vinteren 2018 et telefonintervju med Per Tømmeraas.


Når nebb og klør blir neglisjert

 

Jeg startet med private rovfuglundersøkelser på Finnmarksvidda i 1966. Da holdt jeg til i Kautokeinotrakten og studerte jaktfalk. Hit reiste jeg hver sommer og konsentrerte meg om falkens hekkebiologi. Dette er en fascinerende art. Tenk, den kan ligge på egg i april når temperaturen går ned mot -30! Man visste svært lite om levesettet til arten på denne tiden. Det var utrolig spennende å være den første i verden som fikk innblikk i jaktfalkens spesielle biologi.

Jeg og teamet mitt hadde jobbet 8 år i området da vi i 1974 fikk et oppdrag fra departementet om å foreta en registrering av fuglefaunaen i det planlagte utbyggingsområdet fra Sandia til Masi. Det er i dette berglendte området av vassdraget man finner de største og høyeste formasjonene der rovfuglene trives særlig godt, og har sine faste hekkeplasser. Den omliggende vidda har et relativt flatt terreng, og tjener som jaktområde for de samme artene. Vår sommertur gav resultater og vi påviste en fantastisk rovfuglfauna, faktisk den tetteste bestanden som noen gang var registrert i Norge! Vi var veldig henrykt over dette. Derfor ble skuffelsen tilsvarende stor da vi året etter ble skiftet ut med et nytt mannskap som ikke hadde tilsvarende felterfaring som oss. Dette viste seg å ha store og avgjørende konsekvenser da stortingsproposisjonen ble lagt fram. Her ble det konkludert med at det ikke var noen konsentrasjon av klippehekkende rovfugl i området. Og 13 observerte andearter ble til en fattig fauna knyttet til strand og vann.

Disse påstandene bygget bare på Brekke og Selboe sine utsagn, forskerne som ble engasjert året etter oss. De var mest interessert i å nedskalere områdets betydning og viste til en triviell fuglefauna med vid lokal og regional utbredelse. Selv med et takseringsfelt rett under et kongeørnreir, fant de det ikke! Det var bare arbeidet deres som ble lagt til grunn for de ornitologiske vurderingene forut for utbygningen. Fra mitt synspunkt så deres rapport ut som et bestillingsverk. NVE hadde tre studier som bakgrunnsmateriale, men min rapport ble ikke nevnt. Den ble rett og slett lagt til side i en skuff så den ikke skulle komme offentligheten for øre og øyne. Jeg husker ikke eksakt, men vi fikk et par tusenlapper for dette arbeidet. For denne summen skulle vi reise opp fra Trøndelag, betale båtleie og husvære osv. Til sammenligning fikk forskerne som stod for den famøse rapporten kr. 32.000. For oss var det ikke pengene som gjaldt, vi var genuint interessert i ornitologien og arbeidet av ren idealisme. Vi var der en måned og gjennomførte vår første registrering der alle fuglearter var med.

«Den (studien) ble rett og slett lagt til side i en skuff så den ikke skulle komme offentligheten for øre og øyne.»

For å finne de sjeldne rovfuglene måtte vi ty til ulike strategier og tolke ulike sportegn. Vi brukte mye tid til speiding med teleskop, hadde lyttestasjoner og så etter ferske kvistbrekk, dun og spyfluer i de mange kvistreirene. Dette var noe som kunne indikere at byggverkene var bebodd. Et annet knep var å oppspore reirene til kråkefuglene før løvverket kom og skjulte dem om våren. Dette lettet kartleggingen av falkene som ikke bygger egne reir, men snylter på byggverkene til åtselfuglene. Dvergfalken foretrekker helst gamle kråkereir og jaktfalken er avhengig av ravnen. Dessuten velger gråtrosten mange ganger dvergfalken som nabo for å oppnå beskyttelse mot kråka. Slike gråtrostkolonier kunne altså indikere at området gjemte en dvergfalkboplass. Som dere skjønner var det en vanskelig og arbeidskrevende oppgave å kartlegge totalbestanden av rovfugl i det 53 km store og ulendte området. Det holdt ikke bare å være på utkikk etter selve fuglen, da metodikken vår bygget på erfaringer fra årelange feltstudier, noe man ikke kunne lese seg til i tradisjonelle fagbøker.

I 1982 ble jeg ansatt for å lede konsekvensundersøkelsene som skulle foregå under og etter utbyggingen. For meg så det ut som dette ble gjort for å få kontroll på en brysom person som hadde kritisert forundersøkelsene og vitnet i tilhørende rettsaker.

Men én ting hadde de glemt, det stod ingen ting om at selve kontraktinnholdet var fortrolig. Jeg ble aldri intervjuet om saken i norsk TV, men svensk TV laget et innslag, og da uttalte jeg meg om denne merkelige klausulen.

«I kontrakten min stod det at jeg hadde lov til å uttale meg om faktiske forhold, men ikke om konsekvensene av utbyggingen!»

Jeg fikk en jobb som gikk over mange år og fikk anledning til å perfeksjonere meg innen rovfuglforskningen. Problemet var den mangelfulle forundersøkelsen som vanskeliggjorde en sikker vurdering av effekten av det store naturinngrepet. Mange kunne nok oppfatte at jeg på denne måten gikk «fiendens» ærend. Men med min lange fartstid på Finnmarksvidda, syntes jeg likevel at jeg var den best kvalifiserte og riktige mann til å lede dette arbeidet. Saken handlet jo ikke om min person, men om den unike naturen, noe av det ypperste i landssammenheng som skulle utbygges.

 

Hva tenkte du første gang du fikk høre om NVE-planene?

Jeg kunne ikke skjønne at det gikk an å tenke på å legge samebygda Masi under vann, og samtidig ødelegge noe av det fineste av natur vi hadde her i landet. Vi levde jo ganske godt i Norge, og det var feil å framstille det som en krisesituasjon da det snart skulle bli mangel på elektrisk kraft i Nord-Norge. De forsøkte å kjøpe samene ved å gi dem ei bru over elva og ved å bygge en ny kraftlinje opp til Masi. For meg virket det som smøring hele greia. Det var jo litt rart at vi som arbeidet der oppe i mange år, så gatelysene i samebygda stå og brenne på sankthansaften i midnattssola. Det var nok ikke alt som hang på greip.

 

Hvilke opplevelser og situasjoner har gjort spesielt inntrykk på deg i denne saken?

En gang jeg arbeidet i nedre delen av undersøkelsesområdet fikk jeg plutselig en hastebeskjed om å lage en skriftlig uttalelse om valg av linjetrasé på vestsiden av Virdnejávri. Vi hadde planlagt å starte dit opp uken etter og ønsket å se på forholdene på stedet før jeg kom med uttalelsen. Svaret var at det hastet slik at det ikke lot seg gjøre. Stor var overraskelsen da vi kom opp til innsjøen og fikk se at traséen allerede var hogd året før. Dette skremte meg veldig. Det var ikke full åpenhet, for ikke å si redelighet, i saksgangen og beslutningsapparatet.

En annen skuffelse var professor Gjærevolls uttalelse om at det ikke fantes spesielle interessante floraelementer ved Virdnejávri. Han stod høyt i kurs som en av mine flinkeste lærere under biologistudiet. Sommeren 1974 kunne man lese i lokalavisen i Alta at botanikkprofessoren hadde foretatt undersøkelser i det kommende reguleringsområdet. Der oppe var det ikke radiodekning, og vi måtte opp i høyden for å høre på radio. Jeg husker godt denne søndagen da det var VM-finale i fotball som vi ønsket å få med oss. Oppe fra en åskam overvåket vi et sjøfly som landet i innsjøen, og så noen personer ro inn mot land. Flyet ble værende der til utpå ettermiddagen. Da hørte vi igjen kraftig motordur før det tok av. Senere hevdet Gjærevoll å ha gått til fots og botanisert rundt vannet, noe som var umulig på grunn av mange stupbratte berg og farlige stryk i begge ender av vannet. Dette vitnet jeg om i Høyesterett.

En annet minne som gjorde sterkt inntrykk på meg var å se en rabbe nord for dagens kraftverk, der bulldoserne hadde skrapet av det øverste torvlaget. Etter istiden gikk sjøen hit opp, og her lå steinalderfolkenes bålplasser på rekke og rad. Arkeologene fikk bare 3 uker på seg for å gjøre sine undersøkelser før anleggsmaskinene igjen ble satt i gang og utraderte disse fornminnene.

Jeg fikk det rådet ikke å delta i demonstrasjonene mot utbyggingen. For da ble jeg part i saken, og de ville ha forkastet det arbeidet vi hadde gjort. Man skulle være redelig. Integritet er viktig!

 

Ivar Sæveraas, NVE Foto: ukjent / NVE. Udatert.

Ivar Sæveraas

Sæveraas er utdannet som forstkandidat ved Landbrukshøyskolen på Ås. Ansatt ved Natur- og landskapsavdelingen i NVE sommeren 1979, der han arbeidet frem til 2017.

Som nyansatt ble Sæveraas sendt av NVE til Alta. Hans oppdrag var å ivareta miljøhensyn før, under og etter utbyggingen. Sæveraas deltok på flere folkemøter og var et viktig bindeledd mellom lokalbefolkningen og NVE. Sæveraas har fulgt utbyggingen av Alta frem til 2017.

I de intense januardagene 1981 da Alta-konflikten nådde sitt høydepunkt, ble Ivar Sæveraas oppfattet som demonstrant, og forsøkt arrestert seks ganger på en dag.

«Det hjalp ikke at en jobbet med natur- og miljøspørsmål for prosjektet. NVE var den store stygge ulven!»
Sæveraas, 2017


Hvorfor ble Altakonflikten så omfattende? Sæveraas oppsummerer slik:

  • Saken ble behandlet uklokt fra starten av politikere og utredere
  • Utredningene nådde ikke fram, lite leservennlig stoff
  • Mistillit til myndighetene
  • Samene burde vært med tidligere i saken, ingen tvil om rettigheter
  • Naturvernere og økofilosofer så Alta som symbol på sin kamp
  • Rent tekniske planer interesserer svært få, og fordelene med mer kraftproduksjon ble av mange tillagt liten vekt

 

 

Ola Brekke var første anleggsleder for Altautbyggingen, startet i jobben i 1979. Foto: Frode Sørskaar. 2018.

Ola Brekke

Ola Brekke er utdannet sivilingeniør og var ansatt i NVE-Statkraftverkene fra 1966. Han var første anleggsleder for Altautbyggingen og startet i den jobben i 1979.

Ola Brekke har lang erfaring med store vannkraftutbygginger i Norge. Til Alta kom han fra den store utbyggingen i Eidfjord. Ved ankomsten til Alta sommeren 1979 møtte han en annen virkelighet, med demonstrasjoner og et enormt mediepress.

 

«Eg vonar lufta går ut av demonstrantane på den månaden som er att til anleggsarbeidet startar att»
Brekke 1979

Det ble som kjent ikke helt slik: Brekke valgte etter hvert å forlate Alta for å bli anleggsleder ved utbyggingen av Kobbelv i Nordland. Der ble arbeidsforholdene enklere for Brekke og NVE, og man ble "møtt med stor velvilje fra alle hold".

 

«Så lenge nordmennene ikkje er villige til å setja ned forbruket, må vi finna oss i at enkelte vassdrag vert lagt i røyr.»
Brekke, 1979

  

 

 

Generaldirektør under Alta-saken, Sigmund Larsen Foto: ukjent / NVE. Udatert.

Sigmund Larsen

Sigmund Larsen var generaldirektør i NVE fra 1975 til 1987 med 4 000 ansatte under seg. Larsen forholdt seg til et stortingssoppnevnt hovedstyre. Under generaldirektøren var det også fire direktorater, med stor grad av selvstendighet. Han skulle sikre kraft til folket, på oppdrag fra regjeringen. Larsen kom direkte fra rollen som statssekretær i samferdselsdepartementet i 1974-75 til NVE.

«... men i Alta-saken tillegges alt en helt unormal dimensjon.»
Larsen, 1981
«Striden om Alta førte til en svært urolig tid som tappet på kreftene. Men det var også en god tid. For det første virket striden samlende på etaten, og for det andre fikk vi langt større ro rundt våre utbygginger gjennom den enstemmige dom i Høyesterett. Tidligere ble både jeg og etaten utsatt for mye usaklig kritikk. Det ble det stort sett slutt på etter dommen. Men det er klart at det likevel var en ubehagelig tid.»
Larsen, 1987

 

 

Direktør for Statkraftverkene Sigurd Aalefjær. Foto: ukjent / NVE. 1985.

Sigurd Aalefjær

Sigurd Aalefjær var fra 1960 til 1984 direktør for Statskraftverkene, ett av de fire direktoratene i NVE. Han var ansvarlig for søknaden og gjennomføringen av å bygge ut Alta kraftverk. Som mange av lederne i NVE var Aalefjær bygningsingeniør fra NTH.

«Mange av de påstandene om konsekvensene av Alta-utbyggingen har vært så merkelige og fantastiske at vi i NVE-Statskraftverkene nå nekter å tro at det er det anlegget vi arbeider med ...»
Aalefjær, 1981

 

Demonstrantene Gunnar og Magnhild Årstein Foto: Gudrun Høverstad. 02.07.2017.

Magnhild og Gunnar Aarstein

Magnhild og Gunnar Aarstein var under Alta-konflikten et politisk bevisst studentpar, nå et politisk bevisst ektepar. De var begge aktive demonstranter og var i Alta flere ganger da kampen var på sitt heteste. Ekteparet Aarstein er overbevist om de ville gjort dette igjen. 

Magnhild og Gunnar Aarnstein i samtale med redaksjonen for Alta-utstillingen, sommer 2017.

 

Lydopptak av samtalen med Magnhild og Gunnar Aarstein, 2017 Lydopptak: Gudrun Høverstad/NVE

 

Maghild og Gunnar Aarstein synger "Detsikavisa", en av de mest kjente kampsangene, 2017 Lydopptak: Gudrun Høverstad/NVE

 

 

 Hvorfor deltok i dere i kampen mot Alta?

«Fordi dette var større enn oss.»
2017

 

 

 

Prosjektleder Leif Ernst Karlsen Foto: Frode Sørskaar. 2018.

Leif Ernst Karlsen

Karlsen er utdannet sivilingeniør innen bygg. Han var avdelingsdirektør i Statkraftverkene og prosjektleder for Alta-utbyggingen fra 1982 til 1987.

 

«I all omtale av Altautbyggingen, har dessverre det gode og solide ingeniør- og entreprenørarbeid som ble utvist, fått liten oppmerksomhet.»
Karlsen, 2007

Da Leif Ernst Karlsen begynte i NVE-Statskraftverkene i 1973, stilte han med gode kunnskaper rundt kraftverkutbygging etter flere år med detaljprosjektering i Norconsult.

Han hadde dessuten opparbeidet seg god ledelsesesfaring etter å ha ledet utbygging av kraftverkene i både Leirdøla og i Kjela.

Karlsen jobbet med Alta kraftverk fra da de første planene ble lagt fram, til dammen sto ferdig i 1987.
Selv om han hadde kontorplass ved NVEs hovedkontor på Majorstua, deltok han ofte på byggemøter og befaringer i Alta.

Til tross for at Alta-utbyggingen var et omfattende og utfordrende prosjekt med mange involverte,
ble det gjennomført innenfor planlagt tidsramme.

 

«Aldri har miljøvern, i videste forstand, fått så mye oppmerksomhet ved et norsk vannkraftprosjekt som ved Alta. Protestene og aksjonene mot prosjektet ble kjent langt utover landets grenser. På den annen side har neppe noe annet norsk kraftverk hatt et så omfattende og kostbart opplegg for å imøtekomme, så langt det er mulig, de forskjellige miljøhensyn. Hele 7,5 % av de totale kostnadene gikk til miljøtiltak.»
Karlsen, 2007

 

Per Flatberg, Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinoelva Foto: Akershus Venstre / Uploaded by theilert. Wikimedia commons.. Udatert.
CC BY-SA 2.0

Per Flatberg

Vassdragsforkjemper som har stått på barrikadene for naturen i årtier. Under Alta-konflikten gikk han  fra å være generalsekretær i Naturvernforbundet til informasjonsleder i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978. Flatberg var en av Folkeaksjonens fire ledere som ble anklaget og dømt etter oppviglerparagrafen i 1983. Mottok i 2008 kongens fortjenestmedalje i gull for sin innsats.

Per Flatberg var en helt sentral aktør i Alta-konflikten og meget personlig engasjert.

«For meg var det et etisk spørsmål. Jeg kunne bare ikke la være med tanke på etterkommere og alt jeg står for. Jeg kunne ikke la være å dra til Alta.»
Per Flatberg, 2016
«Jeg var ganske utslitt. Jeg er sikker på at mange fikk en knekk av Alta-konflikten, og mistet alle illusjoner om at det var mulig å stå imot myndighetene.»
Per Flatberg, 2013
Intervju med Folkeaksjonens informasjonsleder Per Flatberg og politimester i Vest-Finnmark politidistrikt, Einar Henriksen. NRK/Gyro AS
Statsminister Odvar Nordli Foto: ukjent / Domkirkeoddens Fotoarkiv. Udatert.
Public Domain

Odvar Nordli

Statsminister fra 1976 til 1981 da Alta-saken var på sitt heteste. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget ble dannet, demonstrantene samlet seg, Stortinget vedtar igjen - to ganger - utbygging av Alta-vassdraget og 600 politifolk sendes til Alta. Odvar Nordli går av som statsminister i februar 1981. Gro Harlem Brundtland overtar.

Odvar Nordli representerte Arbeiderpartiet i Hedmark på Stortinget fra 1961 til 1985. Han ble senere fylkesmann i Hedmark fra 1985 til 1993.

«For en sosialdemokrat å sette navnet sitt på mandat for tidens største politiinnsats mot streikende mennesker, det er vondt, for å si det pent. Jeg ville ikke unne min verste fiende å måtte ta et sånt valg, men det var nødvendig.»
Odvar Nordli, 2005
Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX. Oktober 1973.

Bjartmar Gjerde

Bjartmar Gjerde var sentral i Alta-saken. Industriminister fra 1976–78. Da olje og energi ble skilt ut fra Industridepartementet i 1978 ble han sjef i det nye Olje- og energidepartementet. Han gikk ut av regjeringen i 1980 og tar over som kringkastingssjef fra 1981 til 1989.

 

«Det er ingen tvil om at det må skaffes frem kraft hvis det ikke skal bli vanskeligheter med både bosetting og sysselsetting i denne landsdelen.»
Bjartmar Gjerde, 1979
Bjartmar Gjerde om Altautbygging Lydopptak: NRK 30.05.1980 "Etter stortingsdebatten"
Gro Harlem Brundtland, miljøvernminister Foto: ukjent / Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Udatert.
CC BY-SA

Gro Harlem Brundtland

Gro Harlem Brundtland trådte for alvor inn på den politiske arenaen da hun ble miljøvernminister fra 1974-79. Hun tok over som Norges første kvinnelige statsminister etter Odvar Nordli 4. februar 1981. Dette var rett etter den store politiaksjonen i Stilla ved Nullpunktet. Samekvinner okkuperer kontoret hennes to dager etter. Hennes første regjering varte i åtte måneder, fra 4. februar til 14. oktober 1981, da tapte Arbeiderpartiet valget og Kåre Willoch overtok statministerjobben. 

«Alle i regjeringen var klar over at dette var den vanskeligste saken vi hadde å håndtere.»
Brundtland, 1997
Oddny Furunes Gumaer Foto: Privat. Udatert.

Oddny Furunes Gumaer

Engasjert tenåring fra Ytterøy, i Trondheimsfjorden. Sammen med to venninner sendte Oddny Furunes brev til Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinoutbyggingen for vise støtte og ønsket lederens autograf. Startet som voksen egen internasjonal fredsorganisasjon. 


Oddny Furunes Gumaers egen beretning fra 2018 om hvordan hun opplevde Alta-konflikten og hvordan den har påvirket hennes liv.

«Det var min første store, politiske kamp og jeg var 13. Det var første gang jeg forsto at noe stort var på spill og at jeg kunne påvirke utfallet.»
2018

Naturen, hadde jeg lært, måtte vi ta vare på. Naturen var en gave. Naturen var fristedet mitt, der foreldrene mine tok seg tid, der det virket som alle var glade, der vi la ut granbar og spiste nistepakken vår, der jeg sjelden hørte krangel, men latter og gode stemmer. Man kunne vel ikke ofre naturen for mer komfort? Man skulle vel ikke ødelegge det vakre for å skape det menneskene trengte for å leve sine travle liv? De livene som tok dem bort fra naturen og stillheten? Skulle man ta ei elv og legge den i rør slik at man ikke lenger skulle høre dens sang? Skulle vi sitte ved en oversvømt dal og nyte menneskeskapt landskap? Slik galskap kunne jeg ikke godta.

Samene var de marginaliserte. Jeg kjente ikke til ordet marginalisert den gangen, men i hodet mitt så jeg på samene som mennesker som tapte retten til det som egentlig var deres. Rettferdighetssansen inni meg våknet og jeg følte at jeg måtte ta deres side. Slik var det alltid. Når noen var svake, undertrykte eller var behandlet dårlig, følte jeg at det var mitt ansvar å redde dem. Derfor tenkte jeg at det burde vel være mulig for meg å være med og redde samene også.

«Elektrisitet framsto som et onde. Jeg forsto ikke den gangen omfanget av et strømløst samfunn. I min enkle ideologi ville mennesker bli lykkeligere med et enklere liv. Med all elektrisiteten over alt fikk vi ikke tid til alle de gode verdiene. Tenkte jeg. Den gangen.»
2018

Så var det samholdet mellom demonstrantene og kampånden som tiltrakk meg. Tenk å stå sammen om noe så viktig som kampen om naturen og for de undertrykte! Jeg kjente noe røre seg inni meg da jeg tenkte på det. Aldri hadde jeg beundret noen så mye som de som lenket seg fast foran bulldosere, politi og politikere. Ingen popstjerne kunne komme i nærheten av disse menn og kvinner kledd i samekofter, ullgensere og anorakker.

 

Jeg gjorde vel egentlig ikke så mye for å få min stemme hørt. Det innser jeg nå. Det viktigste skjedde nok inni meg. Jeg våknet. Jeg forsto at jeg kunne ha innflytelse. Jeg oppdaget at de som ledet landet muligens ledet feil. Jeg skjønte at ikke alle hadde en like enkel oppfatning av hva som var riktig og galt som meg. Sakte begynte det å demre for meg at verden var et sted der de svake for det meste tapte og de mektige vant. Jeg forsto at om jeg ikke engasjerte meg, kunne jeg heller ikke klage over andre som ikke gjorde det.

Jeg husker det gikk innover meg. Jeg var bekymret. Verdiene som kom til å forsvinne kunne vi aldri få tilbake tenkte jeg på kveldene da jeg lå i senga mi og var litt redd for hvor verden gikk. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor politikere og NVE ansatte kunne velge å gjøre noe som var så åpenbart feil. Den eneste forklaringen måtte være at de satte makt og prestisje foran rettferdighet. Jeg kunne ikke finne et bedre svar.

Jeg tapte kampen. Mine helter tapte. Samene tapte. Naturen tapte. Jeg var så skuffet den gangen. Men selv om det var vanskelig å godta tapet, hadde jeg fått smaken på noe som var meningsfylt. Jeg hadde forstått at jeg kunne påvirke. Jeg oppdaget at det var flere kamper å kjempe. Jeg kunne aldri mer stå på sidelinjen. Samvittigheten min ville ikke tillate det. Så jeg begynte å kjempe for kvinners rettigheter i Afghanistan, for en verden uten atomvåpen, for samvittighetsfanger og for ungdoms rett til gratis skoleskyss. Jeg kjempet for naturen og for de sultrammede, for kvinner som ble voldtatt og menn som arbeidet som slaver.

Diplomatisk kunne man ikke kalle meg den gangen. Ikke spesielt moden eller kunnskapsrik heller. Det er man ofte ikke når man er ung og tror at det meste har enkle løsninger. Jeg kan av og til bli litt flau over noen av argumentene og handlingene mine. Likevel tillater jeg meg selv å beundre den unge meg litt. Engasjementet var ekte, og gløden var varm. Ønsket om å kjempe for det som var sant og mot det som var urettferdig var oppriktig. Etter hvert forsto jeg at ikke alt var svart og hvitt. Jeg ble litt rundere i kantene og kunne finne motstandernes argumenter både riktige og interessante. Men lidenskapen har aldri forsvunnet. Når mennesker behandles dårlig og når naturen forvaltes skjødesløst blir jeg stadig like arg.

Det var denne lidenskapen som ledet meg til å starte en hjelpeorganisasjon i en alder av 28 år. Da jeg ble introdusert til flyktninger på flukt fra et brutalt militærregime i Myanmar var det umulig å ikke la seg engasjere. Den gangen var det også min egen samvittighet som utfordret meg. “Hva er gjør jeg når jeg blir konfrontert med nød på dette nivået?” undret jeg og ga bort mine siste slanter. Så ble pengene mine multiplisert når andre også begynte å gi. Det ene barnet som først fikk hjelp ble til en kvart million mennesker hvert år.

Den gangen i 1980 forsto jeg at jeg hadde et ansvar. Det ble min plikt å engasjere meg. Jeg forsto at jeg kunne ikke pålegge andre å gjøre noe jeg ikke selv var villig til å gjøre først. Dette har jeg fortsatt å tro.

  

«Mine kamper mot urettferdighet har alltid handlet om at jeg selv må være villig til å være svaret på et problem. Det startet med kampen om Alta-Kautokeino vassdraget.»
2018

 

Generaldirektør Erling Diesen, NVE Foto: ukjent / NVE. Udatert.

Erling Diesen

Erling Diesen ble uteksaminert som sivilingeniør fra NTH i 1956 og begynte i NVE i 1961. Bortsett fra noen år i andre virksomheter arbeidet han hele sin yrkeskarriere i NVE. Her var han innom så ulike områder som utredning om kjernkraft og informasjonsvirksomhet.  I 1987 overtok han som generaldirektør etter Sigmund Larsen. Diesen var også med å utrede nye energilov i Olje- og energidepartementet på slutten av 1980-tallet.

«Nærmere blinken kommer man ikke uten mye flaks (Om prognosene som lå til grunnlag for søknaden fra 1978 om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget)»
Diesen 1991
Aksjonist Mikkel Eira i Stillaleiren Foto: ukjent / Alta Museum. Udatert.

Mikkel Eira

Reineier fra Masi. Under Alta-konflikten en sentral samepolitisk aktivist og talsperson for samene som sultestreiket foran Stortinget i 1979 og 1981. Eira deltok selv begge ganger. Transportert til Stockholm i 1981 etter trusler om tvangsforing, må til slutt innlegges på sykehus. Mikkel Eira døde i 2009.

 


 

Eira tok gjerne de store ord i sin munn:

«Kjære landsmenn, vår konge, Stortinget og regjering, ombestem dere før det skjer en stor katastrofe for vårt land. Stopp NVEs rasering av guds jord.»
udatert appell

 Sametingspresidenten uttrykte følgende takk etter Eiras død: 

«På vegne av Sametinget og det samiske folk takker jeg Mikkel Eira for hans innsats for den samiske sak. Det idealistiske arbeid Eira og andre sameaktivister gjorde [...] , har hatt uvurderlig betydning for utviklingen av det samiske samfunn.»
(Egil Olli, sametingspresident, 2009)
Tore Bongo i Alta Foto: Carl-Magnus Helgegren / Flickr. 29.04.2012.
CC BY-SA 3.0

Tore Bongo

Lærer i samisk språk, politiker og aktivist. Bongo satt i ledergruppen i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, og han deltok blant annet i konfrontasjonen i Stilla i 1981. Sammen med flere av de andre lederne ble han i 1983 dømt etter oppviglerparagrafen. Bongo fortsatte å engasjere seg i naturvernsaker etter Alta, både lokalt og nasjonalt. Han var sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund fra 1993 til 1997. Tore Bongo døde 27. august 2017.

«Selv om vi tapte kampen om Alta-utbyggingen, føltes det også som en seier. For første gang kom nemlig spørsmålet om samiske rettigheter opp på et nivå over byråsjefene. Mange var kunnskapsløse i departementet den gang og lurte på om samene var et eget folk.»
Tore Bongo, 2005

 

 

Alfred Nilsen Foto: Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget / Alta Museum. Ukjent dato.

Alfred Nilsen

Aksjonslederen med et brennende engasjement for miljøsaken og lokalsamfunnet. Altaværingen Alfred Nilsen overtok som leder av Folkeasjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1979. En stødig, markant og samlende leder opptatt av rettferdighet på vegne av folk og natur. Med en forsiktig framferd var det de stille demonstransjonene han like best. Ikke-voldsprinsippet var viktig for ham i møtet mellom demonstranter og myndighetene. Myndighetene fulgte ham tett. Det gjorde også media i de intense årene 1979-1981. Han opplevde også flere ganger å bli truet på livet. I 1983 ble Alfred Nilsen og tre andre ledere i Folkeaksjonen bøtelagt og idømt fengselstraff for oppvigleri. Kampen om Alta satte dype spor, først 20 år etter de største demonstransjonene og det endelige vedtaket om utbygging besøkte han det omstridte området og Altadammen. 

 

«Jeg tror det fremdeles kan lykkes å stanse utbygginga, men husk det: det må være en absolutt fredelig ikke-voldsaksjon. Ikke en av oss må miste besinnelsen, ikke et eneste øyeblikk. Ingen form for vil bli tolerert. Og jeg tror jeg kjenner elverredderne så godt at jeg går til denne uvanlige dysten i full tillit til at denne brokete forsamling som her har satt seg ned foran NVEs larveføtter, skal gjennomføre oppgaven i henhold til ikke-voldsprinsippet.»
Alfred Nilsen, 14. januar 1981

 

«Alta-saken var både miljøvern og samesak, og synliggjorde konfliktene i samfunnet så sterkt at det kokte over for enkelte. I ettertid er det lett å se at saken også hadde positive ringvirkninger, først og fremst at det for mange ble en miljøpolitisk skole. Veldig mange reiste fra Alta med en helt ny innsikt i hvilke verdier det er verdt å ta vare på. Miljøsaken fikk et voldsomt løft. Det er dette vi - til en viss grad - høster fruktene av i dag, mener Nilsen.»
Alfred Nilsen, 2001

Ole Henrik Magga

×

Personvernerklæring

Innsamling av besøksdata

Denne siden innhenter besøksstatistikk ved bruk av Google Analytics. Formålet med dette er å utarbeide statistikk som vi bruker til å forbedre og videreutvikle informasjonstilbudet på nettstedet. Eksempler på hva statistikken gir svar på, er hvor mange som besøker ulike sider, hvor lenge besøket varer, hvilke nettsteder brukerne kommer fra og hvilke nettlesere som benyttes. Besøksstatistikken inkluderer oversikt over besøkendes IP-adresse, hvilke sider som er lest, tidspunkt, hvilken side vedkommende kom fra, samt type nettleser og operativsystem som benyttes. IP-adresser anonymiseres så snart dette er teknisk mulig, og før de lagres som besøksdata. Besøksdata behandles kun på aggregert nivå.

Behandlingsgrunnlaget for dette er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 f), som tillater oss å behandle opplysninger som er nødvendig for å vareta en berettiget interesse som veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern. Den berettigede interessen er å forbedre våre tjenester.

Opplysningene benyttes kun i forbindelse med driften og videreutvikling av våre nettsider, og kan ikke kobles til person. Loggfilene kan ikke spores tilbake til deg som en bestemt person. I utgangspunktet lagres data hos Google i minst 25 måneder, men NVE kan slette lagret data, også før det har gått 25 måneder.

Opplysningene behandles i avidentifisert og aggregert form. Med avidentifisert menes at vi ikke kan spore opplysningene vi samler inn tilbake til den enkelte bruker. Vi samler inn hele IP-adressen, men IP-adressen avidentifiseres slik at bare de tre første gruppene i adressen brukes til å generere statistikk. Det vil si at dersom IP-adressen består av numrene 195.159.103.82, brukes bare 195.159.103.xx. I tillegg behandles IP-adressene på aggregert nivå, det vil si at all data slås sammen til en gruppe og ikke behandles individuelt.


Informasjonskapsler

Informasjonskapsler (cookies) er små tekstfiler som plasseres på din datamaskin når du laster ned en nettside. Ved å deaktivere bruk av cookies eller javascript i din nettleser, vil vi ikke kunne logge ditt besøk. Slår du av disse funksjonene, kan dette påvirke enkelte funksjoner på våre nettsteder.

Her kan du lese mer om hvordan du slår av lagring av informasjonskapsler.

Behandlingsgrunnlaget for bruk av informasjonskapsler er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 f), som tillater oss å behandle opplysninger som er nødvendig for å vareta en berettiget interesse som veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern. Den berettigede interessen er å få tjenester på nettsiden til å fungere.

Les mer om Google Analytics bruk av "cookies" til måling av webstatistikk.

Lagring av opplysninger og behandling av disse opplysningene er ikke tillatt med mindre bruker både har blitt informert om og har gitt sitt samtykke til behandlingen. Brukeren skal få vite om og godkjenne hvilke opplysninger som behandles, hva formålet med behandlingen er og hvem som behandler opplysningene.

Denne siden bruker disse informasjonskapslene:

E-post og telefon

NVEs medarbeidere benytter e-post i alminnelig dialog med interne og eksterne kontakter. Ved fratreden slettes e-postkontoene, men enkelte relevante e-poster vil normalt bli overført til kollegaer.

Sensitive personopplysninger skal ikke sendes med e-post. Vi gjør deg oppmerksom på at vanlig e-post er ukryptert. Vi oppfordrer deg derfor ikke til å sende taushetsbelagte, sensitive eller andre fortrolige opplysninger via e-post.

Telefonsamtaler (telefonnummer fra og til, samt tidspunkt for samtalen) logges i vår telefonsentral. Denne loggen er nødvendig for administrasjon og drift av systemet, samt at den benyttes som grunnlag for statistikk på aggregert nivå. Etter en periode anonymiseres eksterne numre ved at de fire siste siffer slettes.

Komplett logg slettes etter ett år. I tillegg har ansatte en oversikt over de siste anropene på sine telefoner. Dersom en telefonsamtale er knyttet til en enkeltsak, vil det kunne bli skrevet et notat etter samtalen som journalføres. Det gjøres ingen øvrig systematisk registrering av telefonsamtaler hvor innringer kan identifiseres.


Mer om NVEs personvernerklæring
×

Personvernerklæring

Innsamling av besøksdata

Denne siden innhenter besøksstatistikk ved bruk av Google Analytics. Formålet med dette er å utarbeide statistikk som vi bruker til å forbedre og videreutvikle informasjonstilbudet på nettstedet. Eksempler på hva statistikken gir svar på, er hvor mange som besøker ulike sider, hvor lenge besøket varer, hvilke nettsteder brukerne kommer fra og hvilke nettlesere som benyttes. Besøksstatistikken inkluderer oversikt over besøkendes IP-adresse, hvilke sider som er lest, tidspunkt, hvilken side vedkommende kom fra, samt type nettleser og operativsystem som benyttes. IP-adresser anonymiseres så snart dette er teknisk mulig, og før de lagres som besøksdata. Besøksdata behandles kun på aggregert nivå.

Behandlingsgrunnlaget for dette er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 f), som tillater oss å behandle opplysninger som er nødvendig for å vareta en berettiget interesse som veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern. Den berettigede interessen er å forbedre våre tjenester.

Opplysningene benyttes kun i forbindelse med driften og videreutvikling av våre nettsider, og kan ikke kobles til person. Loggfilene kan ikke spores tilbake til deg som en bestemt person. I utgangspunktet lagres data hos Google i minst 25 måneder, men NVE kan slette lagret data, også før det har gått 25 måneder.

Opplysningene behandles i avidentifisert og aggregert form. Med avidentifisert menes at vi ikke kan spore opplysningene vi samler inn tilbake til den enkelte bruker. Vi samler inn hele IP-adressen, men IP-adressen avidentifiseres slik at bare de tre første gruppene i adressen brukes til å generere statistikk. Det vil si at dersom IP-adressen består av numrene 195.159.103.82, brukes bare 195.159.103.xx. I tillegg behandles IP-adressene på aggregert nivå, det vil si at all data slås sammen til en gruppe og ikke behandles individuelt.


Informasjonskapsler

Informasjonskapsler (cookies) er små tekstfiler som plasseres på din datamaskin når du laster ned en nettside. Ved å deaktivere bruk av cookies eller javascript i din nettleser, vil vi ikke kunne logge ditt besøk. Slår du av disse funksjonene, kan dette påvirke enkelte funksjoner på våre nettsteder.

Her kan du lese mer om hvordan du slår av lagring av informasjonskapsler.

Behandlingsgrunnlaget for bruk av informasjonskapsler er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 f), som tillater oss å behandle opplysninger som er nødvendig for å vareta en berettiget interesse som veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern. Den berettigede interessen er å få tjenester på nettsiden til å fungere.

Les mer om Google Analytics bruk av "cookies" til måling av webstatistikk.

Lagring av opplysninger og behandling av disse opplysningene er ikke tillatt med mindre bruker både har blitt informert om og har gitt sitt samtykke til behandlingen. Brukeren skal få vite om og godkjenne hvilke opplysninger som behandles, hva formålet med behandlingen er og hvem som behandler opplysningene.

Denne siden bruker disse informasjonskapslene:

E-post og telefon

NVEs medarbeidere benytter e-post i alminnelig dialog med interne og eksterne kontakter. Ved fratreden slettes e-postkontoene, men enkelte relevante e-poster vil normalt bli overført til kollegaer.

Sensitive personopplysninger skal ikke sendes med e-post. Vi gjør deg oppmerksom på at vanlig e-post er ukryptert. Vi oppfordrer deg derfor ikke til å sende taushetsbelagte, sensitive eller andre fortrolige opplysninger via e-post.

Telefonsamtaler (telefonnummer fra og til, samt tidspunkt for samtalen) logges i vår telefonsentral. Denne loggen er nødvendig for administrasjon og drift av systemet, samt at den benyttes som grunnlag for statistikk på aggregert nivå. Etter en periode anonymiseres eksterne numre ved at de fire siste siffer slettes.

Komplett logg slettes etter ett år. I tillegg har ansatte en oversikt over de siste anropene på sine telefoner. Dersom en telefonsamtale er knyttet til en enkeltsak, vil det kunne bli skrevet et notat etter samtalen som journalføres. Det gjøres ingen øvrig systematisk registrering av telefonsamtaler hvor innringer kan identifiseres.


Mer om NVEs personvernerklæring